Jeg har alltid vært stor på lister, men langt unna er favorittlisten min å lage en bøtte-liste. Jeg har en for viktige livsmål, men jeg lager også en mindre versjon hvert år. 2020 skulle bli en stor. Jeg hadde planer om å se tulipanene blomstre i Nederland, ta en biltur over USA, gå på camping i Glacier National Park - og det var like gjennom august. Det var også ting som ikke var på reise på listen min: ha en 10-årig gjenforening med mine sorority-søstre, bli dykkersertifisert, prøv en ny restaurant hver måned.
Det hele hørtes ganske spennende ut. Selvfølgelig vet vi hva som skjedde videre. Da vi gikk i låsing i mars, håpet jeg naivt på at noen av turene mine fortsatt ville skje. Etter hvert som ukene gikk, ble muligheten mindre og jeg fant meg i en funk. Jeg er ikke vant til å sitte stille eller være hjemme veldig lenge. (En kollega tullet en gang at jeg skulle leie ut leiligheten min i helgene fordi jeg aldri er i nærheten.) Etter å ha forhandlet om refusjon eller kreditt og tårende fortalt meg selv at det er "alltid neste år", innså jeg at jeg sårt trengte noe annet å se frem til. Jeg trengte en ny bøtte-liste for 2020, selv om listen så veldig annerledes ut enn alle listene jeg hadde laget før.
Her er noen tips jeg oppdaget i prosessen:
- Å gripe muligheten: Jeg tenkte på hva slags aktiviteter jeg liker, men tok meg egentlig ikke tid til fordi tiden var knapp før-pandemien. Kanskje det er å prøve ut en ny ansiktsmaske hver uke eller å lese alle Harry Potter-bøkene på nytt. Da jeg flyttet fokus fra alle tingene jeg ikke kunne gjøre til alle ting jeg kunne, forandret det mitt syn.
- Hvis det er mulig, rekrutter en karantene-kompis: I mitt tilfelle var det kjæresten min (han er en introvert og ville ikke vært fornøyd med ingen liste, men han ydmyket meg). Å ha noen andre til å sprette ideer fra, gjør det ikke bare morsommere, men han tenkte også på ting jeg ikke ville hatt.
- Tenk stort og lite: Noen gjenstander som gjorde kuttet var enkle, som "finn den perfekte utsikten for å se solnedgangen", mens andre krevde mer planlegging, som "gå på camping i høstløvverk." Noen involverte ikke å forlate huset i det hele tatt, som "endelig å organisere krydderne mine" og "lage en kreativ cocktail med bare de eksisterende ingrediensene i brennevinskapet vårt."
Jeg måtte være mer fantasifull enn noen gang, men dette ga nye tradisjoner som jeg håper å fortsette selv etter at pandemien er over. En helg dro vi til en blåbærgård og hadde det nesten helt for oss selv. Å plukke bærene var meditativt. Fuglene kvitret, sola skinte og kommunisering med naturen var akkurat det vi trengte etter måneder med å ha blitt cooped opp. Egentlig, tenkte jeg, det var det jeg trengte mer av selv i mitt "normale liv". Vi tok med oss skatten vår og skjønte snart at vi hadde mer enn vi muligens kunne spise i granola eller muffins, så jeg ble inspirert til å bake en kake og oppdaget i prosessen en oppskrift på en smørskorpe som nå er min tur - til.
Nok en lørdag i oktober tilbrakte vi dagen med å kjøre rundt og så på Halloween-dekorasjoner utendørs. Hvert år arrangerer vi en stor Halloween-bash hvor jeg gjør det til mitt oppdrag å gjøre byhuset vårt til et hjemsøkt herskapshus, komplett med en skummel gallerivegg og gravsteiner i livsstil. Jeg visste at dette var en av de tingene jeg ville savne mest, så inspirert av en annen tradisjon - å se på julelys - jeg meldte sammen de to og skapte noe nytt. På en måte var det nesten bedre enn julelys fordi det egentlig ikke er en mal for hvordan man skal dekorere til Halloween, og folks kreativitet var på full skjerm. I tillegg fikk jeg mange ideer til min egen høstinspirerte inngangsdør.
Når jeg ser tilbake på disse minnene, kan jeg ikke si at de følte seg store i øyeblikket. Noen ganger var de til og med bittersøte, for mens det var gøy, visste vi fortsatt at det var et alternativ til noe vi savnet. Men dette året lærte meg mer om å være til stede. Fordi vi ikke hadde noe å gjøre og ingen andre steder å være, ble jeg tvunget til å senke farten, tenke nytt på definisjonen min av et eventyr og nyte ting nærmere hjemmet. Det er et tankesett jeg håper å ha med meg uansett hvor jeg går (eller ikke går) i 2021.
Den overraskende egenomsorgsritualen som fikk meg gjennom 2020
